Kvinners rettigheter i islam
 

Kvinners økonomiske rettigheter i islam!

 

Det er fire forskjellige inntekter eller pengebidrag en kvinne kan kunne kreve å få i islam:

 

  1. Arving – ( i form av penger, eiendeler eller eiendommer som man får uten noen fortjeneste etter at noen dør og har etterlatt seg en formue. Som regel er dette aktuelt hvis noen i familien/slektningen dør og vedkommende har etterlat seg formue.)
  2. Mahr - (førekteskapelig premie, som regel i form av penger)
  3. Jihaz – (ekteskaps kostnader; f.eks møbler og hvitvarer)
  4. Nafakah (pengebidrag for livsoppholdet)
  5. Moakher  - et pengeinnskudd ektemannen må betale hustruen etter å ha skilt seg fra henne.
     

 

Arving - er penger eller verdier en får  etter at en person dør og etterlater seg et forume. I islam er det slik mannen får det dobbelte av det mannen får. Hvorfor er det slik? Detet kan du vite mer om nedenfor.

 

Kvinnen får halvparten av det mannen får av arven?

 

Er det riktig at kvinnen får halvparten av det mannen får i arv? Hvis ja, er ikke dette kjønnsdiskriminering i islam? Hva innbærer egentlig det at kvinnen får halvparten av det mannen får av arven? Kan det virkelig være en rettferdig arvefordelings prinsipp bak dette? Og hvis Gud virkelig er rettferdig som det muslimer hevder, burde han ikke ha skjønt at likningen ikke er likestilt og går ikke helt opp?

 

Først og fremst er det viktig å understreke at første påstand stemmer i overensstemmelse med hva Gud har sagt i Koranen. Kvinner får halvparten av det mannen får i arven. Men hva innbærer egentlig dette? Betyr dette at Gud er urettferdig og diskriminerer kvinner med akkurat dette her? Tvert imot, finner man at Gud er meget rettferdig og har ivaretatt og likstilt kvinnenes rettigheter på en veldig forsvarlig og logisk måte gjennom de islamske lover som han har ivaretatt i Koranen 1400 år tilbake. Hvordan Gud har fordelt dette kommer vi til nå.

 

 

Mahr – er den førekteskapelige premien en kvinne får ved forlovelse/ekteskap. I de østlige kulturer som Midtøsten og Nord-Afrika er det vanlig at kvinnen får en førekteskapelig premie. Enten i form av penger, gaver eller andre materialistiske verdier. Denne førekteskapelig premien er også et krav i islam for å få godtkjent ekteskapet innad i religionen. Det er alltid mannen eller mannens familie som gir Mahr til kvinnen ved ekteskapsinngåelser. Kvinnen  eller kvinnens familie er alltid i mottaker posisjonen ved ektekskapet. Det er også mange andre ritualer og kulturer knyttet til ektekskapet generelt, men jeg nøyer meg med å neve gullsettet kvinnen får i midtøsten som et eksempel på de mange forskjellige tradisjoner knyttet til det.  

 

Mahr er med andre ord en bonusordning en kvinne får som et tegn på hennes status og forhøyning av hennes individ i islam. Denne bonusordningen er kun tilegnet kun kvinner og ikke menn.Kvinnen skal altså kunne forvente seg å få Mahr fra mannen som hun skal gifte seg med.

 

Jihaz- er ekteskaps rellaterte kostnader som omfatter alt fra møbler, hvitvarer, evt. husgjenstander etc. Det er stort sett mølber som ektemannen er pliktig til å dekke overfor ektefellen. Dersom ektemannen er fattig, kan ektefellens foreldre dekke  de utgiftene for vedkommende. Vanligvis er det forsørger for kvinnen som gjør det da, og det er enten faren eller broren. I utgangspunktet trenger ikke kvinnen å bry seg så mye om husets møbler og hvitvarer, hun kan som regel bare plukke det hun skal ha, og mannen er den som regel ansvarlig for å kunne dekke det innen rimelighetsgrenser. Islam har gitt kvinnen den rollen at hun ikke trenger å bry seg om ekteskaps kostnadene eller utgiftene underveis. Dette er for å gi henne mindre press og en viss fleksibilitet på måten hun ønsker å hjelpe ektefellen eller familien på. Enten ved å være husmor og passe på barna og sin ektemann, eller gå ut i arbeidslivet og hjepe mannen med å skaffe inntekter mot at arbeidsoppgavene hjemme fordeles omtrent likt i mellom hverandre.

 

Nafakah, eller (penge)bidrag, er den fjerde og den aller viktigste pengebidrag en kvinne kan få i islam. Nafakah er den rettigheten en kvinne kan kreve å få ifølge islamske lover for å kunne forsørge seg selv uavhengig av arbeid. Sagt med andre ord; er Nafakah et pengebidrag som må betales til kvinnen fra forsørgeren som en bidragsstøtte. Meningen bak Nafakah er å støtte kvinnen økonomisk sett slik at hun på ingen måte trenger å være avhengig av noen til enhver tid. Verken av hennes hustru, far eller forsørger. Nafakah er ikke et bidrag som kvinnen kan velge å få eller ikke, men derimot et krav og rettighet hun har overfor forsørgeren. Islam påbyr forsørgeren å kunne tildele kvinnen enten, en daglig, ukentlig, månedelig eller årlig pengebidrag til kvinnens livsopphold og forbruksutgifter. Pengebidraget er tilknyttet forsørgeren varig ut livet, og blir som regel fraskrevet den ene forsørgeren når kvinnen går fra å være singel til å ha forhold, eller fra ekteskap og til skilsmisse. Pengebidraget blir også fraskrevet forsørgeren når vedkommende dør.

 

Forsørgeren, eller forsørger rollen i islam, er definert i 3 kronologiske rekkefølger:

 

  1. Hovedforsørgeren for en kvinne i islam er sin far. Det er faren som har den plikten ovenfor sin datter til å kunne forsørge hennes livsopphold mens han og henne er fremdeles i livet så lenge kvinnen er singel, enke eller skilt. Ikke minst når datteren er ugift, fortsatt boende hos faren, flytter tilbake til han etter en skilsmisse eller av andre årsaker, så er faren pliktig ansvarlig til å forsørge henne livet ut så lenge hennes sivilstatus er som så.
  2. Den dagen en singel, ugift, enke eller skilt kvinne gifter seg, mister faren til kvinnen automatisk sin rolle som primærforsørger overfor datra si. Rollen blir da videreført/overført til ektemannen som den nye forsørgeren. Skjer det derimot en skilsmisse i etterkant, blir forsørger rollen tilskrevet faren på nytt, og fraskrevet eks-mannen etter visse kriterier og vilkår. Eks-mannen slipper likevel ikke helt fri fra forsørger rollen i etterkant dersom hans ekskone er gravid eller under amming når skilsmissen skjer. Gifter en skilt kvinne på nytt blir forsørger rollen overført til den nye mannen og frikjent den forrige. Enten det er faren alene som blir frikjent, eks-mannen eller begge to hvis både faren er død og hun er gift med en annen i etterkant.
  3. Den islamske pengekassen er den tredje og siste mulighet en kvinne kan henvende seg til dersom kvinnen ikke har noen ansvarlige forsørgere som kan forsørge henne. For eksempel er tilfellet når enten faren er død og kvinnen er skilt, eller at kvinnen er ugift og hennes far og bror/brødre er død/døde. Den islamske pengekassen er derimot kun tilgjengelig når islamske sharia lover er de lover som dominerer på det landet man bor i. Altså i vårt tilfelle kun i dagens Iran som har stiftet sharia lover som offentlige, dominerende lover i landet. Saudia Arabia er andre eksempel på et land som har stiftet sharialover som dominerende lover i landet. Disse 2 landene har etablert seg en offentlig forvaltning, organisasjon eller etat hvor en tilsvarende form for pengekasse er innført. En muslimsk kvinne i et vestlig land kan altså ikke kreve å kunne få pengebidrag for livsoppholdet fra det landet man bor i med tanke på at islam har påbudt det. Bor kvinnen i et vestlig land ( som ikke har innført islam som statsreligion og som ikke har islamske sharialover som dominerende lover i landet) og har ingen lovlige forsørgere har hun ikke krav på Nafakah.

 

Moakher - et pengeinnskudd ektemannen må betale hustruen etter å ha skilt seg fra henne. Det er en såkalt avgift som mannen må betale kvinnen for å skille dersom det er ektemannen som velger å skille seg. Dersom kvinnen selv vil skille seg, kan mannen slippe å betale henne denne engangsbetalingen.

 

Det er ofte sånn at man planlegger denne pengesummen allerede før man inngår et ekteskap. Man blir enige om Mahr og Moakher som regel allerede fra fase nr 1. Når man blir enig om hvor mye man skal betale kvinnen i forskudd(Mahr) og i etterskudd(dersom skillsmisse intrer - Moakher) kan man gå mer i detaljer på ekteskapsinngåelsen og sånt. Som regel er dette inkludert når man først tar opp Mahr og Moakher.

 

 

Eksempel 1:

 

For å kunne illustrere disse bonusordningene kan vi ta for oss et eksempel med en foreldresløs søsken som består av en enslig mann og kvinne. Faren deres har etterlatt dem en arv på kr 300 000. Ifølge den islamske fordelingen skal mannen få det dobbelte av det kvinnen får i arv. Det betyr at kvinnen får kr 100 000 og mannen får kr 200 000 i arv. Som vi ser er fordelingen veldig skjev akkurat nå. Hva er egentlig hensikten bak at mannen får det dobbelte av det kvinnen får?

 

Man skulle tro at islam ikke hadde mye å si etter arvefordelingen. Faktum er at islam gir kvinnen den fulle rett til å råde eller disponere over sine arvepenger på den måten hun ønsker å bruke dem på. Mannen derimot er ikke helt fri til å råde over det han har arvet. Han er nemlig forpliktet til å kunne betale kvinnen såkalt Jihaz (ekteskaps kostnader; f.eks møbler og hvitvarer) fra de pengene han har arvet. Han er også hennes forsørger og er pliktig til å gi henne et pengebidrag avdragsvis til hun gifter seg. Dette må han også disponere fra arvebeløpet som han har arvet. Disse utgiftene gjør at arvedelen til mannen reduseres betraktelig samtidig som kvinnens arvepenger er i behold med tillegg av forsørgerbidraget fra mannen.

 

Så bestemmer både mannen og kvinnen å gifte seg ( ikke med hverandre, men med andre personer). Mannen er forpliktet til å gi den kvinnens han skal gifte seg med en Mahr - (førekteskapelig premie, som regel i form av penger), mens kvinnen skal kunne forvente seg å få Mahr fra mannen som hun skal gifte seg med.

 

Hvis vi nå sammenligner hvilke inntekter og utgifter hver av søskenparret vil kunne få, så vil vi ende med følgende:

       (Inntekter minus utgifter)

 

Mannen får :  (inntekter) Arv ( x 2 som kvinnen får)  - (utgifter) Mahr ( førekteskapelig premie til kona hans) – Jihaz ( møbler til søsteren hans) – Nafakah ( pengebidrag i den perioden søstra hans ikke er gift).

Kvinnen får dessuten: (inntekter) Arv (  1/2  som det mannen får) + Nafakah (evig pengebidrag) + Jihaz ( ekteskapsmøbler + verdier) + Mahr( førekteskapelig premie).

 

Dette eksemplet viser hvordan den ubalanserte likningen plutselig ser nå ut til å kunne balansere seg.

 

Det er kanskje riktig at kvinnen får halvparten i arv av det mannen får. Men det er også riktig at kvinnen står bedre igjen økonomisk sett med inntektene enn det mannen vil kunne få. For ikke å snakke om den friheten til å råde over sine egne penger/midler på akkurat den måten kvinnen har lyst til. For noen er det kanskje ikke lett å fjerne den oppfatning om at det eksisterer kjønnsdiskrimering i islam alikevel. Det som derimot er enkel å forstå er at kjønnsrollene i islam er ikke helt like. Menn og kvinner har fått tildelt forskjellige roller i islam, men sett fra et helhetsbilde står begge kjønn med de samme rettigheter og plikter hver av dem har og må forholde seg til.

 

 

Eksempel 2:

 

Et annet praktisk eksempel som vi kan ta for oss er et gift par. Parret består av en ektemann og hustru med 3 barn. Under forutsetning om at faren til hustruen dør, og hun arver hans formue. Hustruen har en bror som hun må dele forumen med. Hun får altså halvparten av det hennes bror vil få. Arvepengene som hun arver har hun full råderett over. Dvs. at hun på ingen måte trenger å dele dem med mannen eller barna.

 

Hvis vi derimot forestiller oss at det er faren til ektemannen som dør, og ektemannen har en søster, vil han også få det dobbelte av det søsteren vil få. Han har dermed ingen absolutt råderett over pengene. Han må dessuten dele pengene eller verdiene med først hustruen og barna.  Altså den delen som gjenstår til han er nesten er mye mindre enn det kvinnen får. Fordi hvis det er en hustru med 2 barn, må han gi hver av hustruen og de 2 barna 1/4 hver. Og det som gjenstår til han selv er 1/4 . Altså faktisk halvparten av det kvinnen får alikvel. Har mannen flere barn, vil beløpet være langt mindre enn dette.

 

Eksempel 3:

 

Enda en tredje eksempel som vi kan ta for oss er 2 gifte par. Begge parrene består av en ektemann og hustru med 3 barn. Hustru nr 1 er i slekt med ektemann nr 2. Vi kan anta at begge er søsken. En søster og en bror. Under forutsetning at de ikke har noen arvtagere i livet med unntak av dem, får de overraskende et arv fra deres nylig døde far på kr 600 000. Arvene fordeles slik at kvinnen får kr 200 000 og mannen får kr 400 000. 

 

Videre er det slik at forsørger rollen er tildelt mannen i familien, og det er han som er pliktig ansvarlig til å forsørge sin husstand på kone og 3 barn. Dvs. at arven mannen får må først og fremst deles i 5 deler. 1/5 til hans kone, 3/5 til hans barn og 1/5 til seg selv. Dette betyr at kona hans får kr 80 000, barna får kr 180 000 ( 3 barn) og han får kr 80 000 tilsvarende som kona. Arvepengene på kr 400 000 har han ingen fullstendig råderett over, det som han derimot har fri råderett over er hans 1/5 av pengene på 80 000 kr.

 

Ser vi derimot på kvinnen, så har hun fullstendig fri råderett over arvepengene hun får på 200 000. Dvs. at hun like gjerne kan kjøpe seg en bil uten at noen kan spørre henne om hvorfor hun gjorde det slikt. Det er også viktig å understreke at kvinnen har ingen forsørgerpliktoverfor sin familie. Det er hennes ektemann som er ansvarlig både ovenfor henne og deres barn. Hun er altså på ingen måte forpliktet som det mannen er til å kunne dele alt man får, enten i form av inntekt, arv eller tilsvarende som det mannen må gjøre. Hun kan velge å dele arvepengene med familien sin, men ingen kan kreve av henne å fordele noe hun selv ikke vil.

 

Disse eksemplene var ment for å illustrere hvordan tanken bak arvesystemet i islamsk teologi fungerer på.

 
 

Likestilling eller rettferdighet?

 

Det er veldig greit å kunne opplyse om at kvinner- og mennsrettigheter er likestilt i islam. De er bare ikke helt like da dette strider imot rettferdigsprinsippet.  Både mannen og kvinnen er ikke 100% helt like, verken psykisk eller fysisk. Når man tenker på likestillingprinsipper er det også viktig å ikke glemme rettferdighets prinsipppet. Fordi ifølge likestillingsprinsippet skal og bør alt være 100% likestilt uanset hva. Dette er i og for seg forståelig, men når dette likestillingsprinsippet ikke helt står  i harmoni med rettferdighetsprinsippet er det noe som ikke helt stemmer.

 

Som vi vet er menn og kvinner fysisk sett 2 like som ulike individer. Vi har veldig mye til felles, mens en del som ikke er til felles. F.eks har kvinner mensen, mens menn ikke har det. Kvinner kan bli gravide og føde barn, mens menn som regel ikke kan bli det( jeg utelukker ikke at vitenskapen har til og med bevist at noen menn har fødet, jeg tar siktet på flertallet eller majoriteten i sine naturlige forstand). Menns kropp er fysisk sett sterkere enn kvinners kropp.

 

Når det gjelder den psykiske delen, har kvinner en tendens til å være mer følsom enn det menn er. Kvinner i sin naturlig væremåte er mer omsorgsfulle, sympatiske og har en ubeskrivelig tålemodighet og læreevne enn det menn har. Kvinner og menn reagerer ulikt på smerte til og med. En artikkel publisert av pasienthåndbok forklarer at det i fremtiden vil kanskje være at kjønnene behandles med ulike medikamenter for å oppnå best mulig effekt.[1] Ellers er det en annen artikkel fra en internasjonal studie som nettop viser at menn og kvinner er forskjellige.[2]

 

Så i prinsippet har begge kjønn både likheter som ulikheter. At vi skal likestille oss 100% per defninisjon er ikke mulig. Hvertfall ikke rettferdig med tanke på at vi ikke er helt 100% like verken psykisk eller fysisk. Derfor er det greit å vite at likestillingen på ingen måte trenger å være absolutt 100%, men den kan godt være på forskjellige nivåer. Det er kombinasjonen  mellom likestilling og rettferdighet som nettop skaper et fullkomment og balansert rettighetssystem.

 

Kvinner og menn har forskjellige roller i islam. Disse rollene sett fra et helhetsperspektiv danner grunnlaget for likestillingssystemet i religionen.

 

Islam har gitt kvinnen den friheten, fleksibiliteten, selvstendigheten og ansvarligheten en kvinne bør normalt kunne få.

 

Som en veldig enkel redegjøring har islam gitt kvinner flere forddeler i religionen enn det menn har. Kvinnen får f.eks en ukentlig permisjons fra religionen den tiden hun har mensen. Dvs. at hun slipper å be de 5 rituelle, daglige bønnene. Hun slipper å faste hvis det er ramadan ( eller ikke). Hun slipper å lese Koranen. Hun slipper å gå til mosken. Hun slipper å gjøre enhver religiøs handling under mensen perioden da Gud veit hvor sliten og trøtt kvinnen er og blir under den perioden. Kvinnen føler smerte, og hun er ikke i form til å gjøre noen spesielle arbeidsoppgaver. Humøret til kvinnen preger også henne veldig sterkt under mensen.  

Islam har altså gitt kvinnen en religiøs permisjon i den tiden kvinnen har mensen, mens mannen derimot ikke slipper unna. Han er pålagt å gjøre de obligatoriske handlingene selv om han får en våtdrøm eller utløser sæd. Eneste han må da gjøre etter dette er å dusje en såkalt obligatorisk dusj. Det samme gjelder med kvinnen etter at mensen er over. Hun må rense seg med en obligatorisk vask/dusj etter dette. Dette er begrunnet med hygeniske årsaker.

 

Neste spørsmål er hvorfor hijjab er pålagt kvinner og ikke menn. Igjen, dette er et spørsmål om roller. Kvinner i islam har fått tildelt hijjab, mens menn har fått tildelt andre forpliktelser.

Mange kan sikkert lure på hva hensikten eller visdommen bak hijjaben er. Før profeten Mohammeds(fvmh&hf)  ankomst i arabia 1400 år tilbake, var kvinnen et objekt i menns hender. Kvinner viste seg rundt med masse smykker og sminker, nakenhet og prostitusjon var også kjent under den tiden. Det var veldig vanlig at en mann giftet seg med 10 koner eller mer på den tiden, og eneste måten en kvinne kunne utmerke seg på, var nettop å kunne tiltrekke mest mulig oppmerksomhet, selv hvis det var på bekostning av sin egne kropp og objektivitet.  Kvinnen var altså ikke noe mer enn et objekt i hans hender. Når islam kom, var en av motivene bak hijjab nettop å bevare kvinnens rettigeheter, status og identitet. Islam har med hijab prøvd å bevare kvinnen fra menns misbruk og undertrykkelse gjennom tidene. Islam har satt kvinnen som veldig verdifull fra sitt aller første utgangspunkt. Hijjaben kan sammenlignes med noe veldig verdifult vi mennesker har. Forestill deg at denne verdifulle tingen er en ferrari bil, eller en diamant på flere millioner, eller noe som er veldig verdifult. Det vi normalt gjør med de verdifulle tingene vi har, er nettop å dekke dem, skjule dem fra andre som kan stjele dem, legge dem på en safe plass osv. Vi dekker f.eks ferrari bilen med noe over den for å unngå å få støv, for å bevare ferrariens vakkerhet, glans, skjønnhet etc. Tilsvarende verdifull opphøying er det islam vil at kvinnen skal følge. Hijjaben er til det beste for kvinnen. Det er mønsteret om å vise sin identitet med hijjab og vise at man er en respektabel kvinne med visse begresninger og en tilknytting til religiøsistet som er det viktige.

 

Hvilke rettigheter har kvinnen som ektefelle?

 

Som vi har sett overfor er det 4 forskjellige pengebidrag/stønad en kvinne kan kunne forvente å få i islam. 2 av de pengebidragene er vanligvis bidrag som en kvinne får når hun først er gift. Disse er Mahr( før ekteskapelig premie) og Jihaz ( ekteskaps kostnader i form av møbler etc.). Arven og Nafakah får hun derimot enten om hun er gift eller ikke.

 

 

Ektemannen er den som er økonomsik og jurdisk sett ( ifølge islamsk teologi) forsøgeren av hustanden. Enten det bare er snakk om en hustand på en ektefelle med ingen barn, eller en ektefelle med flere barn. Ektemannen er den som har ansvaret for å skaffe inntekter til familien eller hustruen. Det er på ingen måte kvinnens plikt å gå ut i arbeid for å skaffe seg jobb, imotsetning til mannes pliktrolle. Mannen må til enhver tid sørge for at husstanden har inntekter for å kunne dekke forbrukerutgiftene til hverdags. Han må også sørge for å skaffe inntekter slik at han kan gi kvinnen en såkalt Nafakah( pengebidrag) som hun kan disponere på akkurat det hun vil.

 

Hustruen i islam har fått den friheten og ansvarligheten til å velge hvilken livsform som passer kvinnen best. Samtidig har islam prøvd å ivareta hennes rettigheter og la henne være selvstendig og uavhengig av mannen på alle områder. Men uavhengighets delen er begrenset, da begge kjønn egentlig er avhengig av hverandre.

 

Kvinnen har fått valget mellom å kunne være en husmor/hjemmeværende og det å gå ut i arbeid. At kvinnen er hjemmeværende og tar seg av husholdningen og husansvaret er en hovedoppgave for seg. At hun er husmor og passer på barna er også en annen hovedoppgave, spesielt når barna er under skoleplikig alder. Islam har tilrettelagt det slik at kvinnen er best egnet til å være hjemmeværende eller husmor. Kvinnen er som regel den som lager mat for husstanden, den som steller huset og den som er sjefen av huset. Det betyr ikke at hun ikke kan gå ut i arbeid. Det er bare slik at kvinnens økonomiske rettigheter er godt i behold, og det er ingen vits i å gå ut i arbeid når mannen har en relativ god inntekt til husstanden. Er husstandens økonomiske forhold i dårlig stand, er det fult mulig at begge kan gå ut i arbeid hvis ektefellene blir enige om det.

 

Kvinnen er heller på ingen måte forpliktet til å lage mat for husstanden, stelle huset eller alt det annet. I prinsippet har kvinnen krav på at mannen hennes betaler henne lønn for den tiden hun tilbringer på å lage mat, stelle huset etc. Praktisk sett skjer dette ikke, men det at kvinnen hele tiden lager mat og viser omsorg for ektemannen og barna, er et godt tegn på kjærlighet, ofring og tillitt til hverandre. Penger er vanligvis ikke alt i et forhold. Derfor er den gjensidige kjærligheten ektefellene utveklser mellom hverandre hovedgrunnen bak enhver velykket, langvarig ekteskap.

 

Kvinnen kan altså gå ut arbeid hvis det er nødvendig. Hun trenger som regel ikke å skaffe seg en deltidsjob for å kjøpe det hun egentlig trenger. Kvinnens krav på Nafakah – pengebidrag fra mannen, er mer enn nok for at hun nettop skal kunne bruke pengene på akkurat det hun vil. Det er viktig å understreke at kvinnens krav på nafakah skal ikke være en type tigging eller masing fra mannen. Mannen er pliktig til å betale kvinnen en såkalt lønn eller bidrag løpende i bestemte perioder. Mannens arogans er ingen unnskyldning for at han ikke skal betale kvinnen. Tvert imot er mannen i et slikt tilfelle mer i en ydmykende stilling for å måtte betale kona til enhver tid uten at kvinnen en gang skal kreve det av han. Dersom kvinnen ønsker seg mer pengebidrag er det absolutt mulig å skaffe seg en deltidsjobb for å klare seg bedre, uten at mannen må øke pengebidraget. Det er viktig å understreke at begge kjønn sammen må leve i samarbeid og harmoni med hverandre for å lykkeliggjøre ekteskapet. Ikke minst må begge ektefellene ofre for hverandre for å bygge et solid og sikker forhold mellom dem.

 
Skrevet og utforsket av: Ahmed Taha